Hva med å dra skoleuniformen inn i debatten igjen??
![]() |
Foto: Kilde: Google bilder |
Dagsavisen, 2013
Av Jofrid H Gjesme
Skulle virkelig jeg nå snakke varmt om skoleuniformen..? Hm!
Jeg vet at temaet er både tabu og vanskelig politisk, og det har vært oppe til debatt mang en gang, uten at det har blitt konkludert; "ja vi gjeninnfører uniformer i skolen". Og kanskje er det med god grunn? Samtidig bør vi også spørre oss selv hvorfor så mange nasjoner faktisk fortsetter å bruke elevuniformer i grunnskolen. Kanskje er det med enda bedre grunn? Ikke vet jeg.
Nuvel, det jeg hvertfall vet, er at jeg ikke er "politisk korrekt" når jeg nå sier at jeg ønsker å sende barnet mitt til skolen iført skoleuniform. Ordet uniform har en veldig militær 'klang'. Så en pasifist som meg velger derfor å kalle det skoleklær.
Det var nemlig en opplevelse jeg hadde for litt siden som satte meg på tanken.
Det var nemlig en opplevelse jeg hadde for litt siden som satte meg på tanken.
Selv er jeg mamma til en gutt som går i barneskolen. Og som mor vet jeg at det er et bredt pensum og mye sosialisering, våre søte små prinser og prinsesser skal igjennom i årene de går på skolen.
Det rent faglige er èn viktig ting. Den emosjonelle, sosiale og personlige utviklingen er en annen viktig ting, som etter hvert gir barna en opplevelse av ha en egen identitet. En identitet som er blitt formet gjennom de erfaringer og hendelser barna opplever gjennom livet. Både i og utenfor skolen. Denne egenidentiteten formes gjennom signaler barnet sender ut og inntrykkene det tar inn - altså gjennom den kontinuelige samhandlingen som foregår mellom barnet og omverdnen. Det er mange inntrykk de små skal prosessere og tolke ( persepiere) og det meste tyder på at de klarer det. Hvertfall de aller fleste. Og som mor vil jeg tro at skolen er en trygg, positiv og motiverende plass for barnet mitt. Det er jo på skolen barna tilbringer mesteparten av dagen, hver dag, i mange år.
《 Med godt mot sender jeg barnet mitt til skolen hver morgen. I bukser han har vokst litt ut av og armer som strekker seg lenger enn ermene på jakka. Jeg vinker fra stuevinduet og får et skjevt smil og et mikrovink tilbake. Jeg kjenner jeg blir rørt, og tenker på hvor søt han er der han hopper avgårde i alt for korte bukser. Huff, jeg ser jo at gutten trenger nye klær! Så jeg legger det i bakhodet et sted, at det nå er tid for litt shopping til guttungen.
Dagene går, ja tiden går, den flyr faktisk! Morgenrutinene er relativt stabile, "gulroten-i-handa-på-vei-ut-døren-rutinen" kommer og går, men gutten langs veien med stor skolesekk og for korte bukser, går samme ruten hver dag, uten å sette spørsmålstegn til hvorfor han ikke får nye klær...
Og slik har det blitt fordi mammaen (altså undertegnede) ikke husker å handle klær i samme tempo som anatomien hans vokser. Jeg har en tendens til alltid å ligge litt etter hans fysiologiske skjema. Dessuten hater jeg å shoppe! "Gleden" jeg opplever på shoppingrunder i overfylte kjøpesentre, ligger godt under gjennomsnittet av den kvinnelige befolkningen. Jeg virkelig hater det. Men jeg elsker sønnen min! Og som mor kan ikke noe klesplagg i verden utgjøre noen forskjell på hva jeg føler for min lille fantastiske hjerteknuser!
Hvor glad jeg er i barnet mitt kan ikke måles i verken klær eller andre materielle ting! Selvfølgelig kan det ikke det. Min kjærlighet strekker seg langt lenger enn det...
Her er vel alle foreldre enig.
《 Men så plutselig, i løpet av en brøkdel av et minutt skjedde det noe. Det var en vakker høstdag jeg kommer kjørende fra jobb. Som vanlig. P4 annonserer akkurat at Ingunn fra Røst i Lofoten heller ikke klarte å gjette lyden av Norge. Da ser jeg en gruppe småskolebarn trippe muntre på fortauet langs veien. I den lille gruppen var det èn gutt som skilte seg ut. Jeg fikk et bilde fra etterkrigstiden på netthinnen. Harde kår, rasjonering og slitne hullete klær. Bildet av gutten med buksa han hadde gått med i fjor og i vinter, som mor hadde bestemt at funka fint som shorts med oppbrett nå i sommer, gikk som en pil gjennom netthinnen, boret seg inn via synsnerven, suste forbi det gule legeme, og datt som en murstein ned i lillehjernen.. Var det virkelig så ille? Ja! I dag var det det!
Herregud, hva er det jeg driver med?? Og at guttungens aktive villmarksliv i friminuttene hadde gjort at det delvis bortgjemte hullet i genseren nå var blitt veldig stort og veldig synlig, gjorde ikke saken bedre. Nei tvert i mot. Gutten så jo vanskjøttet ut. Bekledningen til arvingen var så iøyefallende, at smilet om munnen hans og de lett hoppende skrittene nesten ikke nådde frem. I denne stunden nådde de hvertfall ikke frem til meg. Jeg klamret meg fast i rattet, og det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg så meg febrilsk om etter andre barn i samme kategori, små og hullete klær. En gutt fra Gambia kom gående. Flott i tøyet. Sikkert skreddersydd av moren. Jeg ble sittende i bilen og måle alle elevene som passerte, i et forsøk på å "reise meg" som mor igjen. Bare én til i samme kleskategori hadde hjulpet meg 'bigtime'. Fortsett å se.
SÅ, plutselig dukket de opp. En med revna joggebukse, og et par til med utvokste benklær og joggesko med hull i tåa. Yes!!! Gudskjelov, tenkte jeg! Spaningsrunden hadde heldigvis gikk meg noe av verdigheten tilbake.
Men hodebryet var alt igang. Det som slo meg hardest var at de klærne som ikke kunne måle min kjærlighet til barnet mitt, kunne nettopp det. Klærne kunne måle mitt hensyn til barnet mitt, eller kanskje også min unnlatelsessynd!? Og da er vi inne på det med empati. Og empati er en forutsetning for ekte kjærlighet.. 》
Jeg skal prøve å gjøre meg forstått nå. Og gi en forklaring på akkurat dette.
Som forelder har jeg et subjektivt forhold til barnet mitt. Jeg elsker han over ALT på jord. Som sagt så kan ingen klær forandre det jeg føler for ham. Følelsene jeg har som mor hindrer meg i å være objektiv når jeg forholder meg til hva sønnen min har på seg, nettopp fordi jeg ser forbi det ytre, jeg ser ham. Jeg ser det ingen andre ser. Og bra er det. Vi er skapt slik for å evne å verne om våre sårbare etterkommere i den tidlige fasen i livet.
Problemet er at denne kjærligheten kan være tveegget. Som mor/forelder er jeg jo nødt til å se mer enn bare den fantastiske gutten. Jeg er også nødt til å se barnet mitt som et objekt. Altså et menneske. Et barn i en skolegård. En gutt langs skoleveien. Legge følelsene tilside og se det barnet slik som de andre utenforstående ser han.
Det er ikke å stikke under stol at klær har stor betydning i samfunnet vårt og ellers i verden. Man sier jo at "klær skaper folk'. Uansett alder og kjønn, lar vi oss påvirke av det ytre - det vi ser. Og om vi vil erkjenne det eller ikke, så setter vi merkelapper på folk ut i fra hvordan de kler seg. Og vi legger alle merke til de "uflidde" menneskene. Også de uflidde barna på skoleveien. Og på bakgrunn av våre observasjoner, danner vi oss bilder av disse msk/barnas "verden". Bilder som i utrettelig mange tilfeller er veldig feil (ja bortsett fra de altfor korte buksene da).
Bildene vi danner oss gir oss en egen personlig forståelse av den enkeltes liv. En forståelse som ikke tar hensyn til om 'bildet' er rett eller galt. Og denne egne forståelsen vi har dannet oss, gir vi også uttrykk for, enten bevisst eller ubevisst i samspillet med den enkelte. Således vil vår "forhåndsforståelse" påvirke våre holdninger og forventninger til personen/barnet, og styrer hvordan vi forholder oss til det.
Dagens barn og unge er "flinke" til å "båssette" hverandre på bakgrunn av klær og klesstil. Noen ganger er klærne årsaken til mobbing. Og jeg kan tenke meg at for mange barnefamilier blir det å følge opp kleskodene til 5.-6.-7.... klassingen i huset en økonomisk utfordring. Noen ganger også en umulighet.
Så når vi snakker om å la barna skape sin egen identitet, gi dem aksept til å tørre å være seg selv, og gi dem mulighet til å lære å samhandle med andre mennesker på en positiv og utviklende måte, sikter vi jo først og fremst til et godt og trygt læringsmiljø i skolen. Der barnet tilbringer halve dagen. Alle vet vi at mobbing og utestengelse ødelegger denne tryggheten.
Så tilbake til sakens kjerne, det å la barn få rom til å skape sin egen identitet, å gi dem mot til å tørre å være seg selv, og ikke minst la de lære å samhandle med andre mennesker på en selvutviklende måte. Det er i denne sammenheng jeg tenkte å børste støvet av den gamle skoleuniformen, og døpe det om til skoleklær. Og sist, men ikke minst, selvfølgelig oppdatere den så den passer inn i det 21. århundre.
La barna leve, lære og utvikle seg, uten at mors hjemmesydde kjoler, noen altfor korte bukser, eller jentebuksa som er arvet etter storesøster kommer i veien for dette.
Bruk av skoleklær ville tvunget barn og voksne, medelever og lærere til å se forbi de rare, de hullete, og de klærne som gikk av moten i forfjor. Skoleklærne ville gitt omverdnen muligheten til å se personene som er bak den ytre fasaden, lært barna å bli kjent med sine medelever på et dypere plan. Barna hadde mistet muligheten til å dømme hverandre på grunn av noen tilfeldige klesplagg. Hverfall mens de var på skolen.
Kunne skoleklær bidratt til å forhindre at enkelte barn og unge ble utsatt for mobbing og sosial utestengning? Og kan skoleklær gi et tryggere og bedre læringsmiljø i skoletiden? Og sist, men ikke minst, kan skoleklær gi bedre intergrerings- og sosialiseringsmuligheter for alle barn i skolen?
En ting jeg har lagt merke til, er at jo eldre disse "feilkledde" prinsene og prinsessene er (de som ikke henger med på den gjengse kleskodeksen), desto oftere går de langs veien alene. Og det er absolutt ikke søtt! Det er bare trist..
JHG
![]() |
Foto: Kilde: Kommunal Rapport.no, publisert 05.03.12 |
Etiketter: ★★★, Debatt - Samfunn - politikk