Øvelse gjør mester, eller hva?

Bildet er hentet fra Google.com/norskturn

ØVELSE GJØR MESTER!

- Et vitenskapelig, men dog "vingeklippet" ordtak i denne sammenheng..

Man lærer av sine feil blir det påstått. Likevel bytter vi ut de tjenestemennene som i så fall har lært av sine feil, og erstatter dem med noen som ikke ennå har feilet. Er ikke det litt mot sin hensikt? ..når vi har et kobbel av tjenestemenn som nå har feilet, og muligens også lært. 

Jeg tenker selvfølgelig på mannskapet som jobbet i politiet og den norske sikkerhetstjenesten den 22. juli 2011,
og reaksjonene i dagene og ukene som fulgte. 

Av Jofrid H Gjesme

Analyser og evaluering av vår nasjons sikkerhet og rutiner er nødvendig. Derfor har kompetansen hos Norges terrorberedskap, som grep inn under 22. juli tragedien blitt satt under lupen. Hva har vi lært? Hva kan vi forbedre?

Etter 22.juli er det allment kjent at det har strømmet på med kritiske utsagn, misnøye og aggresjon mot politiet og ledelse og andre sikkerhetsinstanser. Kritikken går på fremgangsmåten de jobbet etter, altså håndteringen av katastrofen som plutselig, i løpet av noen få ettermiddagstimer hadde satt Norge på verdenskartet, og skapt en kollektiv sjokkbølge i landet. 77 mennesker er drept, skutt og bombet av en syk mann. Norge ble tatt på senga.

I USA hadde de utvilsomt mestret en slik terrorsituasjon. Med sin høye beredskap og snarrådige reaksjoner, og ikke minst med sin tunge ammunisjon, hadde amerikanerne vært på vakt den 22/7. Mannen som Norge lot gå uhindret rundt på en øy å skyte folk i 90 minutter, hadde i USA og flere andre land blitt plaffa ned i løpet av de første 5, hvertfall færre enn 90. Fordi i USA kan de sånt. I USA skjer det væpna kamper i en jevn strøm. Så jevnlig at sikkerhetsetaten, politiet og beredskapstropper, samt menigmenn med egne håndvåpen hadde handlet på impuls. Rutinene hadde vært så innarbeidet hos politi og sikkerhetstjeneste, at skuddsikre vester og automatvåpen hadde vært på Utøya før ABB hadde kommet seg fra brygga og opp til hovedhuset.

Så hva skjedde egentlig med Norges overvåkende og beskyttende etat den 22.juli 2011? Hvorfor handlet ikke de på impuls, slik USA ville ha gjort?

Alle har vi fått innprenta analyserende informasjon om hva som gikk galt den skjebnesvangre dagen. Vi feilet. Alle feilet. Helikopter som ikke var i bruk, politiet som kunne ankommet Utøya raskere, overfylte politibåter som måtte evakueres midtfjords pga for mange uniformkledde redningsmenn om bord. Ting som gjorde redningsarbeidet både uorganisert og vanskelig. I tillegg var det også sånn at overvekten av tjenestemenn i Oslo konsentrerte seg om noe helt annet den dagen, nemlig bombeattentatet i regjeringskvartalet. Dette gjorde ikke saken enklere. Tvert i mot.

At det befant seg skyting med virkelig drapsvåpen på en sommerleir for ungdom i Buskerud, var nok ganske fjernt å forestille seg. I tillegg ble meldinger om hendelser utenfor hovedstaden nedprioritert i minuttene og timene etter bombeeksplosjoner.  Forståelig nok. Det er først i ettertid at vi alle ser at politiet burde sluppet det de hadde i hendene i Regjeringskvartalet, og fløyet sporenteks til Utøya. Ikke med bil, men med helikopter! I USA hade Homeland Secutity vært på pletten med full terrorberedskap, klar til å lokalisere, identifisere, passifisere, og eliminere gjerningsmannen i løpet av kort tid. Det er heller ikke utenkelig at gjerningsmannen hadde blitt pågrepet før han ankom sitt andre terrormål, Utøya, hadde dette vært i Amerika, vel og merke.

Men dette er Norge. Og en rapport viser i ettertid at politiet burde ha gjort ting annerledes. Folket er rasende. Vi krever en granskning. Det må da finnes flere å legge skylden på, siden så mange menneskeliv gikk tapt.

Det er oppgjørets time. Noen må ta ansvar. Og i lys av det som avdekkes i forhold til politiets handlemåte og vurderinger den 22.7, har profilerte og ledende tjenestemenn måttet gå fra sine stillinger. En passende sanksjon pga dårlig innsats og manglende kompetanse. En kommisjon - en gruppe eksperter med god teoretisk bakgrunn, har i lang tid vurdert, evaluert og diskutert, og målt meter og talt minutter. Norges sikkerhetsnett den dagen har vært gjennom en dybdeanalyse. Og i etterpåklokskapens navn har kommisjonen kommet til en konklusjon. Ting kunne og burde vært gjort annerledes. En gruppe mennesker har sittet sammen i rolige omgivelser, uten tidspress og med et forum av fagfolk i ryggen, og kommet frem til det faktum, at mye kunne vært gjort annerledes. Ja, da vet vi det til neste gang og tar lærdom av det.

Men det er ikke bra nok. Med ett forvandles det som skulle være en gjennomgang av sikkerhetsrutinene, til en epidemisk skitkasting mot de som var på jobb den dagen og som havnet midt i jævelskapen. Beskyldninger hagler mot både etater og enkeltpersoner. Should they stay or should they go? 

Av hensyn til de etterlatte, og som et bevis på at noen gjør noe med vårt sikkerhetsproblem, ble 'avskjed på grått papir' en passende reaksjon mot de som var på jobb 22.juli. Bruken av de ekstra minuttene og meterne man i ettertid har kommet frem til at skjedde pga feilberegning, må få konsekvenser. Vi uttrykker vår mistillit og begrunner den med at 'hadde beredskapstroppen gjort jobben sin bedre, kunne liv vært spart!'

Familiefedre mister jobben, uten mulighet for oppreising. Og pga tragediens omfang kan det være vanskelig for de det gjelder, å rope ut at de føler seg urettferdig behandlet. Det er jo ikke de som lider, det er ofrene.

I stillhet har personer som sto midt oppi tragedien gått av eller blitt avskjediget, og deres yrkesidentitet er blitt revet i fillebiter som straff for 'dårlig politiarbeid' i de kritiske timene. De som gikk inn i dette grufulle senariet som beskyttere og redningsmenn, får atter en gang satt livet sitt på prøve.

Personlig mener jeg dette er en hjerterå behandling som polititjenestemenn og beredskapspersonell har fått i etterkant av 22.juli. Å bli devaluert i sin profesjon og fratatt sin yrkesstatus, og nærmest forkastet av sine egne, er jo et traume i seg selv, som i sin ytterste konsekvens kan føre et menneske ned i avgrunnen. Og man kan jo spekulere i hvordan det føles for dem som også jobbet den 22.juli.

I dette lille potittlandet ble "hele verden" snudd på hodet sommeren 2011. Vi klarte ikke å tro det som hadde skjedd, fordi hos oss skjer slikt bare på film. Vi alle er vel vitende om at noen steder i verden, langt vekk fra Norge, finnes det terrorister, psykopater og massedrapsmenn som har skutt skolebarn, bombet kjøpesentre og seg selv i lufta. Vi vet at det skjer, fordi vi hører om det, ser det på tv og leser om det i aviser. Men vi har aldri måttet kjenne på det.
Men så, plutselig skjer det, Norge har blitt Amerika, på den minst forutseende måten og på verst tenkelig vis.

Man sier at øvelse gjør mester. I dette ordtaket ligger en forståelse av at man lærer gjennom prøving og feiling. Å lære av sine feil er en vitenskapelig bevist atferd både hos mennesker og dyr. Uansett, vi er alle enig i at erfaring alltid er en fordel hvis man vil forsøke å lykkes i noe.
Likevel har de som sitter ved makten besluttet å fjerne tjenestemenn som har den dyrekjøpte erfaringen fra 22.juli 2011. I stedet innsettes nye folk til å arbeide med sikkerheten. De som var med da det utenkelige skjedde, får ikke lenger delta i sitt eget arbeidsliv fordi man et år senere har fastslått at redningsmennene kunne spart tid hvis de hadde gjort ting litt annerledes. En annen måte å si det på, er at det personalet som vi kan anta at lærte noe av sine feil, er blitt fjernet og erstattet med nye folk som ennå ikke har feilet i en slik prøvelse. Kloke hoder har kommet frem til at nasjonens terrorberedskap helt sikkert vil fungere best ved å starte på skretch!



JHG