Paragraf(er) til besvær..
Norsk strafferettspraksis.
Av Jofrid H Gjesme
dagsavisen.no /jogjesme/ 3/2013/ Kopi
Ja, vi trenger et oppgjør i forhold til dagens strafferettspraksis! Blant annet er § 44 i straffeloven en tung utfordring. Rett og slett fordi den ikke er forenelig med folk flest. Likevel har den en avgjørende gjennomslagskraft i domsavgjørelser.
Jeg er av dem som har undret meg over denne "svart - hvitt" tankegangen i rettsapparatet når det kommer til straffeansvar. Men det var under 22.juli rettsaken at jeg for alvor begynte å sette meg inn i denne, til tider vanskelige, problemstillingen. Dette evige spørsmålet, som både overskygger selve ugjerningen og ofte "trenger rettsapparatet opp i et hjørne", nemlig tilregnelighetsspørsmålet!
Ikke fordi dette i seg selv er et urimelig spørsmål, for det er det ikke, i aller høyeste grad, men fordi svaret alene er så utslagsgivende for om den tiltalte skal straffes eller ikke.
En slik håndtering av tilregnelighetsspørsmål i en straffesak, vil uten tvil være lite hensiktsmessig i dagens samfunn. Ingen av oss er 100% tilregnelige (uten mentale svingninger) til enhver tid, men vi er da ikke psykotiske av den grunn. Vi befinner oss et sted innimellom. Alt etter som.. Så hvorfor skal man da måtte stadfeste ett, av bare to alternativer i en strafferettsak? Enten 100% tilregnelighet eller utilregnelig/psykotisk.
En slik "enten/eller" regel i tilregnelighetsparagrafen vil faktisk kunne begrense, eller i verste fall forringe utredninger av helsesituasjonen til en tiltalt. En slik håndtering vil frata mange "tilregnelige" og domfelte en nødvendig psykiatrisk oppfølging, men også risikere å "dømme" friske mennesker til behandling -personer som uten tvil bør dømmes til fengselstraff for sin ugjerning. I mange tilfeller vil det være den tiltaltes forsvarssystem, hvor overbevisende det er, som avgjør hvilken sanksjon som blir iverksatt. Ugjerningen i seg selv blir satt til side, fordi fokuset rettes mot den tiltaltes evne til å ta sin straff. Et "godt" forsvar vil derfor kunne dømme kriminelle friske mennesker til rehabilitering uten fengselstraff, mens et "dårligere" forsvar kan få syke mennesker dømt til fengsel, uten rehabilitering.
En slik rettspraksis er lite hensiktsmessig både for den tiltalte og ja, for omgivelsene..
Denne "enten/eller" avgjørelsen er en "klamp om rettsvesenets fot", etter min oppfatning. Fordi man er pålagt å stadfeste en u- eller tilregnelighetserklæring hos tiltalte. Er han/hun tilregnelig eller er han/hun ikke tilregnelig? Er han tilregnelig nå, men ikke på ugjerningstidspunktet? Var han psykotisk på ugjerningstidspunktet, eller bare svartnet det for ham? Kanskje vet ingen svaret, men retten krever alikevel et klart svar. Så da er det opp til de repektive aktørene og overbevise det ene eller det andre. Svaret kan være innlysende, eller det kan være tvil. Litt etter hvordan man fremlegger saken, og hvem man har til å tale for seg (psykiatere, rettspsykiatere, forsvarer etc). Og hvilken rettssikkerhet har vi da, hvis slike tilfeldigheter får en avgjørende makt? Og hvordan kan da vi vite at han/hun som står på tiltalebenken får en rettferdig domsavgjørelse og at vi som samfunnsborgere blir godt nok beskyttet?
Gjør man en kriminell handling bør man straffes for det. Er denne handlingen gjort i et utilregnelig øyeblikk, bør det inngå en rehabilitering/behandling eller oppfølging i straffen. Er det tvil om tilregneligheten hos den tiltalte bør det også inngå en behandling i straffen, til det evt avdekkes at den domfelte ikke har behov for det. Er det innlysende at tiltalte gjorde handlingen med overlegg og var ved sine fulle fem, ja da kan han sone sin straff uten rehabilitering.
Det kan kanskje virke brutalt å straffe mennesker for sine ugjerninger, hvis det viser seg at personen var syk og ikke kan stå til ansvar for sin handling. Men på den annen side, hvis det inngår et behandlingsopplegg i straffen vil jo dette gagne den domfelte. Og ja, selvfølgelig bør tilfeller der det er iverksatt rehabilitering i soning, oftere tas opp til evaluering, enn de som er dømt til fengsel uten behandling.
Tilregnelighetsspørsmålet bør derfor ikke være et spørsmål om tiltalte var ved full tilregnelighet eller utilregnelig (psykotisk), spørsmålet bør lyde: i hvilken grad var den tiltalte u- eller tilregnelig i gjerningsøyeblikket? -og deretter hvorvidt han/hun har behov for rehabilitering/behandling eller oppfølging i soningsperioden!
JHG
Ikke fordi dette i seg selv er et urimelig spørsmål, for det er det ikke, i aller høyeste grad, men fordi svaret alene er så utslagsgivende for om den tiltalte skal straffes eller ikke.
En slik håndtering av tilregnelighetsspørsmål i en straffesak, vil uten tvil være lite hensiktsmessig i dagens samfunn. Ingen av oss er 100% tilregnelige (uten mentale svingninger) til enhver tid, men vi er da ikke psykotiske av den grunn. Vi befinner oss et sted innimellom. Alt etter som.. Så hvorfor skal man da måtte stadfeste ett, av bare to alternativer i en strafferettsak? Enten 100% tilregnelighet eller utilregnelig/psykotisk.
En slik "enten/eller" regel i tilregnelighetsparagrafen vil faktisk kunne begrense, eller i verste fall forringe utredninger av helsesituasjonen til en tiltalt. En slik håndtering vil frata mange "tilregnelige" og domfelte en nødvendig psykiatrisk oppfølging, men også risikere å "dømme" friske mennesker til behandling -personer som uten tvil bør dømmes til fengselstraff for sin ugjerning. I mange tilfeller vil det være den tiltaltes forsvarssystem, hvor overbevisende det er, som avgjør hvilken sanksjon som blir iverksatt. Ugjerningen i seg selv blir satt til side, fordi fokuset rettes mot den tiltaltes evne til å ta sin straff. Et "godt" forsvar vil derfor kunne dømme kriminelle friske mennesker til rehabilitering uten fengselstraff, mens et "dårligere" forsvar kan få syke mennesker dømt til fengsel, uten rehabilitering.
En slik rettspraksis er lite hensiktsmessig både for den tiltalte og ja, for omgivelsene..
Denne "enten/eller" avgjørelsen er en "klamp om rettsvesenets fot", etter min oppfatning. Fordi man er pålagt å stadfeste en u- eller tilregnelighetserklæring hos tiltalte. Er han/hun tilregnelig eller er han/hun ikke tilregnelig? Er han tilregnelig nå, men ikke på ugjerningstidspunktet? Var han psykotisk på ugjerningstidspunktet, eller bare svartnet det for ham? Kanskje vet ingen svaret, men retten krever alikevel et klart svar. Så da er det opp til de repektive aktørene og overbevise det ene eller det andre. Svaret kan være innlysende, eller det kan være tvil. Litt etter hvordan man fremlegger saken, og hvem man har til å tale for seg (psykiatere, rettspsykiatere, forsvarer etc). Og hvilken rettssikkerhet har vi da, hvis slike tilfeldigheter får en avgjørende makt? Og hvordan kan da vi vite at han/hun som står på tiltalebenken får en rettferdig domsavgjørelse og at vi som samfunnsborgere blir godt nok beskyttet?
Gjør man en kriminell handling bør man straffes for det. Er denne handlingen gjort i et utilregnelig øyeblikk, bør det inngå en rehabilitering/behandling eller oppfølging i straffen. Er det tvil om tilregneligheten hos den tiltalte bør det også inngå en behandling i straffen, til det evt avdekkes at den domfelte ikke har behov for det. Er det innlysende at tiltalte gjorde handlingen med overlegg og var ved sine fulle fem, ja da kan han sone sin straff uten rehabilitering.
Det kan kanskje virke brutalt å straffe mennesker for sine ugjerninger, hvis det viser seg at personen var syk og ikke kan stå til ansvar for sin handling. Men på den annen side, hvis det inngår et behandlingsopplegg i straffen vil jo dette gagne den domfelte. Og ja, selvfølgelig bør tilfeller der det er iverksatt rehabilitering i soning, oftere tas opp til evaluering, enn de som er dømt til fengsel uten behandling.
Tilregnelighetsspørsmålet bør derfor ikke være et spørsmål om tiltalte var ved full tilregnelighet eller utilregnelig (psykotisk), spørsmålet bør lyde: i hvilken grad var den tiltalte u- eller tilregnelig i gjerningsøyeblikket? -og deretter hvorvidt han/hun har behov for rehabilitering/behandling eller oppfølging i soningsperioden!
JHG
Etiketter: ★★★, Debatt - Samfunn - politikk
innlegg av Jofrid Gjesme @ 3/20/2013
