DEN DAGLIGE YDMYKELSEN

DEN DAGLIGE YDMYKELSEN..

Av Jofrid H Gjesme, Oslo 20.07.2008 (Gammelt innlegg jeg skrev i Dagsavisen - Helse)

I pensum i geriatrien leser vi mye om «den verdige alderdommen». At eldre mennesker skal oppleve å føle at livet er greit å leve, til tross for sviktende helse og nedsatt funksjonsevne. Den pleietrengende eldre kvinnen og mannen, skal slippe å oppleve at deres behov for pleie svekker deres integritet som samfunnsborger.

Vi som sykepleiere og hjelpepleiere/omsorgsarbeidere har et stort ansvar her, fordi den pleietrengende er avhengig av vår hjelp, for å klare seg i dagliglivet. Uavhengig av om hjelpen er god eller dårlig, er mottakeren prisgitt den assistanse han/hun kan få. Og for å sette det litt på spissen, så er det vi, pleierne som avgjør om dagen blir en god eller en dårlig dag, for brukeren.

[Under kveldsrapporten får jeg vite at fru Hansen som er inkontinent og med begynnende demens, nekter å ha på seg bleie, og at hun derfor må holde seg på rommet. Dette for å skjerme de andre beboerne og ikke minst henne selv.

Hansen tisset stadig i buksa, og satt gjerne våt til hjelpen kom. Hun ble sår, kranglet med personalet om bruken av bleie og ble sint og følte seg overkjørt. Hun ble sittende mye alene på rommet. Det ble vurdert å legge inn permanent kateter..]

Av en eller annen grunn klarte et fåtall av pleierne å få henne til å gå med "innlegg", men i de fleste måtte gi seg fordi fru Hansen blånektet.

 Så, hvor lå “skjæringspunktet" som tydeligvis noen få klarte å passere, men ikke andre. Hva var faktoren som skulle avgjøre om fru H godtok å bruke bleie/innlegg? 

Det fantes en kode og den måtte knekkes, slik at fru Hansen kunne få delta mer i det sosiale livet.

Koden viste seg og være ganske enkel. Litt empati, litt info fra pasienten, og ellers ren sunn fornuft. Fru Hansen var nemlig en ganske selvhøytidelig dame, med en veldig stolthet. Hun kunne aldri ha nedverdiget seg til å gå med bleie i en alder av 81 år. "Innlegg" derimot, var hun villig til å diskutere.. 

Innlegg, vel og merke, ikke bleier! Bleier er for babyer! Hvilket hun hadde påpekt i lang tid uten egentlig å bli hørt, eller forstått. Effektiviteten i avdelingen gav ikke rom for situasjonsanalyser. At fru Hansen ikke ønsket å bruke bleie ble av personalet tolket som at hun syntes det var greit å tisse på seg. Dermed låste situasjonen seg der. Det H mente, var at hun var for gammel til å gå med bleie! Her var det ordet bleie som satte en stopper for fru Hansens sosiale liv. Hun opplevde det som så ydmykende å måtte bruke bleie, at hun valgte å tisse på seg i ensomhet fremfor å gå med bleie ute blant folk.
Ordet eller uttrykket innlegg opplevde hun ikke som like truende. Hvorfor ikke? Kanskje fordi kvinner ofte bruker (truse-) innlegg. Eller fordi innlegg assosieres med bind, noe alle kvinner i voksen alder er kjent med. Hva høres mest sykelig ut, å måtte bruke innlegg, eller å måtte bruke bleie? Du er vel ikke i tvil om hva du selv skulle foretrukket - å bruke et innlegg eller bleie..?

Og når det først har "gått galt" og ydmykelsen er til å ta og føle på hos pasienten, hva ønsker han/hun da å bli møtt med? Kom, skal jeg hjelpe deg og få på bleie! Eller, kom, skal jeg hjelpe deg og få på et innlegg! Spør du meg, gjør den ene setningen ydmykelsen komplett, fordi bleie assosieres med barnebleieskift. Man understreker personens hjelpeløshet. Den andre setningen glir lettere inn i dagligtalen uten særlig dramatikk. Og uten å understreke brukerens "hjelpeløse" situasjon.

Jeg skriver dette fordi jeg har gjennom mye erfaring opplevd hva uttrykket bleie har å si for mange pasienter. Hva bruken av dette ene ordet gjør med voksne/eldre menneskers selvfølelse og stolthet i hverdagen.
Så til pleiepersonalet som jobber med voksne mennesker og til helse - omsorgsutdanningen som skal forme fremtidens pleiepersonell: Med tanke på verdighet i alderdommen, bør vi ikke da bytte ut begrepet bleie med et begrep som er mer rettet mot voksne mennesker? Jeg tror at et nytt voksenbegrep kan bidra til å dempe denne nedverdigende livssituasjonen for mange. Og med det mener jeg: Kast bleia!!

JHG J