En etnosentrisk kulturrelativist.

Kulturrelativist, jeg? Ja, i et etnosentrisk perspektiv!


Jeg føler jeg har en åpen holdning til omverdenen, at jeg er eller prøver å være det man kaller en kulturrelativist, dvs at en prøver å se og forstå andre kulturer, religioner og menneskegrupper ut fra den konteksten og de forutsetningene de lever i.
Man har en objektiv synsvinkel.
Men jeg må innrømme at det er vanskelig å å være så åpen og fordomsfri til tider. Spesielt når jeg er totalt uenig. Da er det veldig lett å innta en etnosentrisk holdning. Dvs at en måler andre kulturer opp mot egne verdier og den kulturen en selv lever i. Ens egne definisjoner på hva som er rett og galt blir det riktige, og en har lettere for å dømme andres verdier og levesett hvis de ikke passer inn i vårt eget "bilde". Man har da et subjektivt perspektiv.

For å klare å forstå andres handlinger og levesett, når de går på tvers av ens egne verdier, er det veldig viktig å være bevisst på denne etnosentriske "fella". Og at en kulturrelativistisk holdning gir deg større forståelse for andre mennesker.

Vi er alle opptatt av menneskene rundt oss. Og fryden over andres kaos og nederlag er ikke alltid bare trist.. Vi elsker jo å smugtitte inn i andres håpløshet. Sladder og baksnakking er et sosialt fellesskap. På godt og vondt.
Alle danner vi oss titt og ofte våre helt egne bilder og forestillinger om ting og situasjoner som ligger langt utenfor oss selv. Og vi er altfor etnosentriske til å se hele bilde. Vi ser det vi vil se. Og dømmer der vi føler for det.

Et eksempel er ABB og hans ubegripelige ugjerninger. Etter mine verdier og livsanskuelser var ABB fullstendig "ute å kjøre", så til de grader utilregnelig og i skikkelig psykisk ubalanse. Om ikke psykotisk, så hvertfall med en alvorlig realitetsbrist, som gjorde han i stand til det han gjorde. Selv har jeg egne teorier om hvorfor, når og hvordan han ble så besynderlig annerledes enn oss andre.
Det jeg legger til grunn for mine teorier er selvfølgelig min egen forestilling om hva som er riktig og galt, og hva jeg selv ser på som sykelig og ikke sykelig. Og selvfølgelig ser jeg det ut fra eget ståsted, med mine verdier og meninger i livet. Det er jo dette som vekker harmen i folk, alle ser de grusomme hendelsene ut fra eget ståsted og verdier. Og heldigvis, hos de aller fleste av oss, oppfattes denne handlingen som avskyelig og ond og umenneskelig. Men så er det noen der ute i verden som applauderte det, og noen som hadde en "forståelse" for mye jeg ikke klarte å forstå. Jeg havnet i noen diskusjoner hvor jeg ikke under noen omstendigheter hadde klart å forstå motparten. Fordi det strider sånn mot det jeg tenker er riktig og best, både for meg og for menneskeheten..

Det er her jeg nå skal gjøre et virkelig forsøk på å tenke som en ekte kulturrelativist. Legge bort alt som er meg, og prøve å forstå 'deg'. Du er høyreekstremist/ nasjonalist og er imot all innvandring. Norge er for norske nordmenn. Intet mer.
Jeg ønsker nemlig å forstå deg, hvor du kommer fra og tankene dine. Og raseriet du bærer med deg.

Debatten som fulgte etter 22.juli, dreiet seg raskt inn på de høyreekstremistiske motivene. At dette var en politisk terrorhandling fra en som hatet spesielt muslimer. Og at denne høyrebølgen av grupperinger i Europa var mulige delaktig.

Selv tror jeg ABB er altfor sjelelig og følelsesmessig ødelagt til å bli en høyreekstrem politisk terrorist. Her dreier det seg om noe ganske annet, som har med dype patologiske traumer å gjøre. Ikke et politisk aktivistisk angrep med én ideologi å kjempe for. He is a madman, not an aktivist or a politician!!!

Nei, det er den utagerende nasjonalisten jeg vil forstå nå. Hvorfor denne kampen om hat. (Mye av debatten har nemlig gått på ABB og andre høyreekstreme sin ideologi, og at massedrapene hadde en politisk agenda med nasjonalistiske motiver).
Med debatten, mener jeg debatten i media, og ikke i rettssalen. At vi ikke tar ideologien på alvor, når vi "avfeier" dette med at ABB er syk, ble det sagt og skrevet. Jeg har møtt folk som mener at jeg, og fler enn meg, ikke ser helheten av det som skjer eller er på vei til å skje i Norge og Europa.

Litt av det jeg har opplevd folk si, i korte trekk her:
På et innlegg hvor jeg spør hvordan tiltalte (ABB) både kan påberope seg nødrett og samtidig gå for full tilregnelighet, var de fleste kommentarene relativt entydig. "- Jo, ABB kan påberope seg nødrett fordi han var i krig, og fordi han følte at dette var nødvendig for å redde Norge og Europa islamiseringen!" "Og siden handlingene var politisk motiverte pga innvandring og deretter muslimsk overtakelse, handlet han med full rett etter nødrettsparagrafen".
"Dette er logisk, Jofrid! Klarer du ikke se det?"

...eh nei jeg ser ikke det. For dette henger ikke på greip for meg. Beklager.

I min trygge sofakrok ble jeg helt satt ut. Jeg møtte på mennesker med et tankegods som jeg ikke trodde fantes i mine omgivelser, og forsto da at det ikke lenger bare var snakk om en syk massemorder, men en politisk kamp for vårt lille land med de enorme godene. Så nå skal jeg resonnere med de i ytterste nasjonalistiske fløy.

Alle er enige i at måten denne kampen ble kjempet den 22/7 var grusomt barbarisk. Argumentene for handlingen derimot, er at den sosialistiske/sosialdemokratiske tankegangen selvfølgelig er farlig for oss. En felles fordeling av godene, en liberal innvandringspolitikk og antimilitante verdier, vil ødelegge det norske særegne samfunnet. Den sosialdemokratiske holdningen hos store deler av befolkningen og de ulike politiske partiene tar avgjørelser som skader og undertrykker det Kristne norrøne norske Norge der normenn skal bo og leve. Samfunnsnormene baseres mer og mer på et flerkulturelt samfunn som en følge av globaliseringen, innvandringspolitikken, og innvandrergrupperinger "okkuperer" landesteder og bydeler. Og heller ikke sjelden hører vi via media, tv/aviser/nett etc om voldshandlinger, voldtekter og gruppesammenstøt utøvd av folk med minoritetsbakgrunn. Under tittelen innvandrere og asylsøkere. Ofte er det også våpen i bildet, f.eks. "krigen" mellom A-gjengen og B-gjengen, somalieren på trikken som drepte, og vi har flere eksempler på hendelser vi ikke ønsker å utsette våre egne landsmenn for.

For veldig mange mennesker er dette "bybildet"selvfølgelig et skremmende senario, og vi hører om eldre som ikke våger å gå utenfor sin egen stuedør, i frykt for hva disse gjengene, enkeltmenneskene eller grupperingene vil finne på neste gang. Dessuten ser vi daglig utenriks tv-sendinger som viser hvor brutale fremgangsmåter andre kulturer tar i bruk for sine saker. For eksempel selvmordsbombere eller "suicidalterrorister", som drar med seg både skolebarn og bestemødre i sine selvmordsaksjoner. Med Osama Bin Laden og Saddam Hussein og Gaddafi på tv-skjermen, og Mulla Krekar gjennom tollen, kom krigen og terrorismen også til Norge. Riktignok via nyhetene kl 19 og 21, og aviser/sosiale medier. Terrorister overalt. Vær aldri trygg på de som ikke er norske nordmenn, som jobber for norske intetesser og ønsker å beskytte Norge. Vi tror vi vet at det nå er en snikislamisering av Europa. Og Norge. Alle moskeene er første skritt. Etter all innvandringen selvfølgelig. Norge og Europa er på vei mot undergangen, og vi skal faen meg kjempe for et hvitt kristent Norge. Helvetes terrorister.
     
Jeg sier også et rungende ja, når det kommer til det faktum at samfunnet har forandret seg. (Dette kan selv jeg, som borger med en sosialistisk og multikulturell holdning, si at er en sannhet.) Og at samfunnet har endret seg i takt med innvandringen, er også et innlysende faktum. Men om det har endret seg til det negative eller positive eller "who cares", er det ikke noe klart svar på. Noen former for kriminalitet har økt, andre igjen har sunket. Mange elsker og er takknemlig for utenlandsk mat og krydderier, men som høyreekstremist står jeg vel steilt på poteter og kjøttkaker. Og at det blir en utfordring for potetspiserne når de møter Ali i sitt eget nabolag, med kokosmelk og tandoori på menyen, er jo veldig forståelig. Hvor i byen får man kjøttkaker og poteter med vanlig brun saus i dag? Det er ikke mange plasser gitt. Dette er vel det andre tegnet på at muslimene nå tar over der også. Snikislamisering.

Når mennesker fra ulike kulturer møtes og skal leve sammen, vil det oppstå endringer i de ulike nedfelte kulturelle rammene. Tradisjoner viskes ut og det skapes nye. At "påtvungne" forandringer i dype kulturelle tradisjoner kan føre med seg konflikter, er ikke vanskelig å sette seg inn i. Man trenger ikke gå lenger enn til sin egen stue for å forstå at det er en utfordring når andre "tvinger" en til å gi slipp på sine vante rutiner eller tradisjoner. Ja, uenigheten eller krangelen vil i tilfeller ingen ende ta, og ender med skillsmisse, uvennskap osv. Noen ganger med enorme konsekvenser. Da kan en jo forestille seg at når to ulike kulturer skal forenes, går ikke dette heller uten konflikter. En forandring kan oppleves som urettferdig eller støtende for noen, mens for andre trenger den ikke bety noe særlig, og derfor vil den også oppleves som til den ene eller den andre kulturens fordel. Og noen mennesker, uavhengig av kultur eller rase, har større problemer med å takle disse utfordringene og forandringene enn andre. Og vi finner alltid dem som oppsøker ekstreme miljøer. Årsakene kan være mange. Det kan være politiske årsaker, sosiale, familiære, dypt kulturelle, medisinske eller psykososiale eller psykiatriske årsaker til ulike ekstreme holdninger hos folk. Personlig vil jeg tro det er fåtall som har nasjonalpolitiske motiver for medlemskapet i gruppa. Resten er wannabees og hangarounds, som søker fellesskapet og kampånden av andre ulike grunner. 

Men tilbake til det høyreekstremistiske, nasjonalistiske hjørnet her. Jeg klarer å se at en sosialistisk regjering og en liberal innvandringspolitikk er en trussel mot den nasjonalistiske grunntanken. Jeg kan nesten gå så langt som å si at også turistnæringen er en trussel mot vårt Norge for nordmenn mandat. Ja, alle former for interkulturell virksomhet vil kunne påvirke det nasjonalistiske fundamentet negativt, og være en trussel mot vår visjon om et lite kristent land med lyslugget mørkeblå ungdom. Der mødrene lager husmanns-middag, med poteter og brun saus, og fedrene arbeider for det norske riket, på den ene eller den annen måte. Så langt har vi ikke tenkt ennå.

Alle som bor i dette landet er som en stor musegråblond familie, der alle er overens med sin grunnlov og sine samfunnsnormer. Ingen får komme til oss, for verken å fortelle oss hva vi skal gjøre, eller gjøre forsøk på å forandre noe av det vi tror på. Eller ikke tror på. "Å du som metter liten fugl velsign vår mat O` Gud!" er kommet for å bli. Likeså er "Norge i rødt, hvitt og blått".. For ja, vi elsker dette landet! Og Ramadan passer ikke inn her. 

 Ok, om vi ble en liten arisk nasjon, med våre norske militante korthåra slipskledde hatere i en regjering? Hva om vi virkelig hadde har klart å få det til, gjennom statskupp og voldelige aksjoner. Vi hadde nå blitt akkurat det vi høyreekstreme har svettet og kjempet, slått og skutt for. Norge kun for nordmenn. Hva nå? Hva skjer når vi skal utvikle dette samfunnet, når alt skal fungere i fellesskapet, når goder skal fordeles og lønn skal utbetales? Vil vi risikere å bli uenige om fordelingen eller er vi alltid enig? Hva skjer når menneskene i samfunnet vårt ønsker medbestemmelse i saker som angår dem? Hva skjer når flere vil ha samme maktposisjon i regjeringen?
Ja, hva skjer når vi ikke lenger har den felles nasjonalistkampen å kjempe sammen, men begynner å strides om de andre mellommenneskelige tingene? Arbeids-vilkår, lønn, lovforslag, valg av øverstkommanderende, helseforetak, gjøre medisinske eller vitenskapelige forskninger, etc. Hva da?
Vår innvandringspolitikk gjør det jo vanskelig å motta og ta til oss spesialisert, kvalifisert hjelp utenfra. Styresettet vårt har ført oss gjennom solid våpentrening og gitt oss et godt sikkerhetsnett mot innvasjon fra omverdnen. Vår gode disiplin overfor autoriteter og et relativt totalitært maktapparat har riktignok gått på bekostning av individuell utvikling og enkeltmenneskets egenverdi, som igjen har lagt noe bånd på evnen til læring. Noe som heldigvis har redusert vår/folks evne til å ønske seg et annet liv og gjøre opprør. Dette begrenser selvsagt vår kunnskap om liv og lære, vår selvrealisering fornektes, og friheten forsvinner. Men det fikser vi vel? Ærlig talt. Noe koster det å være så priviligert som vi er her oppe i Nord. Men vi takler det. Vi er ariske soldater. Mot vår hær skal de fremmede kjempe, hvis de kommer og prøver å ta dette vakre landet i fra oss! For vakkert, det er det. Geirangerfjorden, Prekestolen, været i Lofoten, og midnattsola nord for polarsirkelen om sommeren og det lysblonde hodet med de blå øynene. Ikledd bunader i ny design. Postkortvakkert er det. Intet mindre.



Glem de gylne gudene og gudinnene og de brune smilende øynene bak det rufsete mørke håret. Ikke hører vi på muslimsk eller multikulturell musikk eller muslimske etc artister.. eller.., hvis muslimske artister synger om islam.. eller noe som kan linkes til islam.. eller annen religion (vi er litt usikre på dette punktet, og skal derfor kanskje ta en evaluering av popsanger, hvertfall tekstene, eller tittelen..)

Uansett, glem alle de som får Norge til å fremstå som multikulturelt, de er ute av vårt bilde. Hvis du noen gang har møtt noen da. Det er nemlig en grunn til at utenlandsreiser har økt i pris, det har faktisk en samfunnspreventiv effekt for Norge som arisk nasjon. Det vakre skal ingen få muligheten til å ta fra oss. Ei heller skal noen få tilføre oss nytt blod i våre årer eller svekke vår kampånd og vår gudstro!

"😨 Hjelp!!! Jeg må ut! Hallo? Er det noen der? Jeg er innestengt i et lite lyslugget mørkeblått land bestående av skog og omgitt av hav. 
Kan noen høre meg???"
HJEEELP!!!???



Jeg har prøvd å se det fantastiske i denne totale norske staten, for nordmenn og ariske nasjonalister. Denne "isoleringen" fra omverdenen og denne tryggheten og vissheten om at verden på utsiden aldri kan nå oss eller skadet oss på noe vis. Men hva gjør det med oss på innsiden? Har vi blitt en likestilt og forutsigbar nasjon eller undertrykt og selvutslettende? Kanskje vi hadde alliert oss med Nordkorea? Hadde jeg hatt stemmerett tro?

Nei. I denne verden hadde jeg garantert blitt en "skapsosialist"! En blond, nysgjerrig, og verdensundrende Skapsosialist! Og jeg hadde nok ikke vært alene om det. Mon tro hvor mange av oss som egentlig hadde vært sosialister i skjul? Hadde vi vært mange nok, så kanskje vi kunne klare å gjøre noen forandringer i samfunnet? Kanskje vi kunne klart å få til at Norge ble et demokrati igjen? 

Slik det var før....

JHG