Ja, la oss kalle en spade for en spade, og en massemorder en massemorder!

Dette startet som en kommentar til en kommentar til et innlegg jeg hadde i Dagsavisen meninger, der jeg begrunner hvorfor jeg velger å se saken i et ikke-politisk perspektiv.

Av Jofrid H Gjesme

Jeg sier ikke at jeg velger å ikke se den politiske siden av saken, men at jeg velger å se den ikke-politiske siden av saken. Og hvorfor jeg gjør det, er rett og slett fordi jeg synes den ikke-politiske siden veier tyngst, og har størst betydning!

Det hadde ikke vært noen straffesak uten drapene i Oslo og på Utøya. Jeg mener at her er det denne ikke-politiske handlingen som bør få oppmerksomheten. Nemlig at ABB kledde seg ut, dro til en "øde" øy og skøyt og drepte de menneskene han så, en etter en. Uskyldige og intetanende gutter og jenter, de fleste var barn og ungdommer som var skoleelever og studenter, sønner, døtre og foreldre.. Han lurte dem til å samle seg så han kunne treffe fler og spare skudd, som om det hele var en egen oppgradering av et videospill!

Jeg synes det er rart, om ikke guffent, at det er hans politiske syn og ideologi som er den store diskusjonen. At det er psykiatri inne i bildet er en selvsagt sak i mine øyne, selv om det har vært og er en umulig oppgave å stadfeste noen konkret diagnose. Men her må man inn i ABBs hode og prøve å forstå, ikke minst for å lære for å være mer forberedt skulle slikt skje igjen. Rapporter, fagfolk, kommisjoner og ikke minst media har gjort at folk har mista tilliten til psykiatrien, og hakker på dem med argumenter som ligger lengst fra ens egen tankegang og rettsoppfatning. Sørheim og Husby har blitt en hakkestokk for folk i gata og andre sakkyndige. Og det bare fordi de mener å ha sett at ABB er utilregnelig.

Hvis vi hadde sett bort i fra strafferettslov og paragrafer, men tar det til et menneskelig nivå, ser vi ikke da at denne mannen er full av vrangforestillinger og har hatt en helt uadekvat sosial livsførsel? (iflg blant annet morens samtaler med politiet) Han klarer ikke å snakke sammenhengende, men hopper fra det ene, til det andre og tilbake til kulturmarksister - og multikulturalisme - strofer som nesten virker innøvd og pugget. Vi har jo hørt et bortimot mantra fra ABB om hans politiske syn. Men etter å ha vært så engasjert i denne ideologien i så mange år og vært kommandør og ja, til og med en utvalgt til å skrive ideologiens antiislamistiske kamphistorie pga sitt glohete politiske engasjement, er det ikke litt merkelig at han ikke har hatt en mer utfyllende og sammenhengende argumentasjon for sitt syn? Han var helt nødt til å ha et eget skriv han kunne lese opp i innledningen av rettsaken!? Han sa til og med selv ved spørsmål ang sitt arbeid, at "..nei det kan jeg dessverre ikke svare på, jeg har ikke papirene mine her, jeg kan ikke huske alt sånt.. " noe i den duren.

Burde ikke denne "aktivisten" "brenne" så mye for saken at kan klarte å argumentere for sin livsfilosofi og politikk, uten manus? ( ..etter en så iherdig politisk virksomhet, mener jeg?) Hvorfor hører vi dette "mantraet" hele tiden, og ingen klar egenforståelse av ideologien som helhet?! Det er jo det samme som går igjen hos tilhørerne også, at ingen egentlig skjønner helt hvor han kommer fra og hvor han er på vei. Spørsmålet er, skjønner han det selv?Var det kanskje slik at disse artiklene om ridderordener og korstog, som han leste på internett, ganske enkelt ble et "oppheng", på godt norsk.. En mandig, heltemodig tanke.. som utviklet seg til galskap.

Han begynte å klippe og lime dette kompendiet, og så ting som klarere jo mer han litteratur han fant som passende i hans bilde. Til galskapen tok overhånd. Men i hans verden var dette verdensbildet han hadde satt sammen, oppløftende for ham selv. Han følte seg jo som skapt for rollen som en ekte korsfarer. I hans øyne sikkert veldig lik Sigurd Jorsalfaret og de gutta. Og jo mer han fordypet seg i korsfarerne og korstogene mot muslimene (tyrkere da) som startet i ca år 1000 e.kr, desto mer forsto han at han, som hånd i hanske, passet inn som hærfører / ridder / kommandant i korstog.

Det var storheten som grep hans oppmerksomhet mest, er min tanke. Og ja, det passet også godt inn i "operasjonen" hans at det fortsatt var muslimene som var fienden for ideologien om et rent kristent Norge har opptatt han hele veien. Kan det være at det er først når han setter dette i sammenheng med hans eget "kall" eller oppdrag, at dette enorme storhetsbildet av ham selv som en visjonær hærfører i eget korstog kommer for fullt inn i hodet hans? Han har nå en enorm "oppgave" foran seg og ellers ikke særlig mye som opptar ham i livet. I hans øyne, slik han ser sin egen grandiositet, er utfallet " å overgi seg og havne i fengsel for noe stort og bemerket"- senario helt perfekt! Kan dette være en tanke? Og at tanken hans om at det er noen der ute som ville se på ham som den perfekte martyr var blitt viktigere enn alt annet...?
Dette er selvfølgelig mine egne tanker om saken ABB. Men for det...

JHG